Hva er det med Nord-Norge?

Norge skal regionaliseres. Det betyr to ting: det regionale forvaltningsnivået skal få mer makt og de regionale enhetene skal bli større i sin geografi. Det er en god logikk: større enheter er beredt til mer makt.

Norge er et av de mest sentralstyrte land i Europa. – Vi er i samme gruppe som Frankrike og Russland, sies det av statsvitere og historikere.

Regionreformen burde hilses velkommen i alle deler av landet, spesielt i Nord-Norge som er lengst unna sentralmakten rent geografisk – og kanskje også kulturelt.

De nye regionene kan gjerne fortsatt hete fylkeskommuner. Det er et godt navn, norsk i sin opprinnelse til forskjell fra «regioner».

Nord-Norge er en sammenhengende landsdel som tydelig skiller seg ut fra resten av landet, både geografisk, klimatisk, demografisk og kulturelt. Landsdelen består av kyst, Norges største øyer, fjellbratt innland og vidde. Landsdelen er fra sør til nord en sakte overgang fra sub-Arktis til Arktis. Alle deler av landsdelen består av spredt bebyggelse og små samfunn. Til og med byene er små, selv de største byene Bodø og Tromsø har et svært tynt bebygd omland som gjør at byene er ganske isolerte øyer av urbanitet.

Avstand er noe vi har til felles, fra Sømna til Sør-Varanger.

Avstand er også noe som gjør at vi egentlig ikke ønsker et fellesskap. Det er både et dilemma og et paradoks. Samfunnene i Nord-Norge har en historie som nesten isolerte pioner-samfunn, det gjelder både for småbrukssamfunn på Sør-Helgeland, industrisamfunn lenger nord, malmbyen Narvik, nybrottsbygdene i Indre Troms, fiskeværene langs hele kysten, oljebyen Hammerfest, de samiske hoved-bygdene Kautokeino og Karasjok – og min egen hjemby Vadsø, antakeligvis den by i Norge med høyest andel byråkrater. Mangfoldet er stort, mange av byene, bygdene og fiskeværene har ganske spesialiserte økonomier som er forskjellige fra hverandre. Og selv om næringssektorer som fiskeri, fiskeoppdrett og olje er eksportrettet og noen av dem har vært det i hundrevis av år, så gjør avstanden at samfunnene likevel er nokså små og isolerte bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Kulturelt og etnisk er Nord-Norge ganske forskjelligartet, det er kanskje det forskjelligartede som er fellestrekket, men samtidig landsdelens største iboende splittende kraft. Kystkulturen med fiskeri-relatert økonomi, tradisjonelt, og i de siste ti-år også petro-økonomi, er antakeligvis landsdelen største felleskultur. Byene langs kysten er bare delvis integrert i dette fellesskapet, siden byene har ganske brede økonomier med stort innslag av utdanning, helse og andre offentlige sektorer. Fjord- og innlandskulturene er tradisjonelt mer introverte enn kysten, selv om reindriftssamfunnene har lang tradisjon for bruk av store areal og flytting i en stor geografi.

Da jeg vokste opp i Finnmark var det selvsagt at mitt miljø besto av forskjellige etniske grupper. Vi tenkte nok ikke så mye over det, men i Vadsø var gruppene ganske tydelige: nordmenn, kvener, samer, unger med bakgrunn fra to eller tre av disse gruppene og i tillegg søringer (østlendinger, de som hadde foreldre som snakket som de gjorde på TV) og kaniner (ansatte ved Forsvarets forsøksstasjon, mange av dem trøndere og vestlendinger).

Det interessante med bysamfunn som Vadsø, er likevel at det etniske mangfoldet har produsert en ganske stedegen, homogen og isolert kultur. Det handler om avstand.

Regionaliseringsbølgen kan ikke viske ut avstandselementet. Små samfunn i Nord-Norge har på mange måter sterkere relasjoner til Oslo enn til hverandre. Det tar både mindre tid og krever mindre penger å samle en gruppe bestående av helgelendinger, vesterålinger, bardudøler, tromsøværinger og berlevåginger i Oslo enn i noen av byene i egen landsdel.

Samtidig gjør avstanderfaringen at folk i Nord-Norge gjerne verdsetter en lang reise: Reiser er noe man er vant med. Det er en verdi som kan legge grunnlag for å endre det sentrale punkt for nordnorske treff fra Oslo til for eksempel Tromsø eller Evenes, spesielt hvis prisen for reisen blir det samme som til Oslo – noe som kan skje hvis årsakene for å reise til Oslo blir færre gjennom omfordeling av makt.

Hvis Nord-Norge, eller sogar kun Troms og Finnmark eller Nordland og Troms, skulle bli til en fylkeskommune eller region, bør fylkespolitikere kunne appellere til velgere fra hele landsdelen. For å få dette til må en slik stor region forvalte deler av den makt og myndighet som Stortinget gjør i dag. Det vil si at en stor del av det nasjonale politikkområdet må omgjøres til et regionalt politikkområde. Hvis ikke, vil avstanden mellom samfunnene i nord, antakeligvis resultere i at slike politikere blir valgt for å være hjembygdas eller hjembyens advokater i en elefantversjon av dagens fylkeskommune. Og diskusjonene vil da i hovedsak dreie seg om lokalisering i stedet for totalregional utvikling. Avstand må altså kompenseres med mest mulig politisk makt: Nord-Norge spesielt, men også et eventuelt «nye Troms og Finnmark» som en region, bør derfor sikte mot større makt enn de geografisk mindre regionene sørpå, avstandsargumentet er ganske tydelig og uslåelig.