Å gå til byen i Tromsø

Arnt Ryvold stiller spørmål om Tromsø-identiteten er i ferd med å forvitre i Nordnorsk debatt i går. Den største trusselen mot vår identitet er turismen: Tromsø sentrum har blitt «turistifisert». De synlige markørene for denne utviklinga er turistene, selvfølgelig, og at næringsbygg i Storgata her overtatt av næringsliv som selger varer og tjenester til turistene. Arnt Ryvold sier det tydelig: «De fortrenger lokale butikker».

Jeg mener at logikken ikke er riktig. Ryvold ser at byen endrer seg på grunn av overturisme, men det er flere trender som treffer Tromsø sentrum samtidig, to av dem er: Endringer i kundeadferd i detaljhandel og reiselivsvekst.

Den vanlige forbruker handler færre og færre varer i bysentrum, ja også færre varer i den byen forbrukeren bor i av to hovedårsaker. Store handelsvarer, brune- og hvitevarer, handles i butikker med store butikkareal, en trend som har økt på de siste ti-årene i alle vestlige byer. Dette har både med konkurranseforholdene i bransjen å gjøre (størst er best) og forbrukernes ønske om å kunne frakte de mest håndterlige av disse varene i egen bil til hjemmet sitt. Dette forbrukerbehovet lar seg best løse på kjøpesentre.

Kjøpesentrenes vekst på nesten alle varegrupper, er største grunn til at butikker flytter ut av sentrum, i Tromsø som i alle andre byer. Konkurranse i bransjen gjør også at det har blitt færre lokalt eide butikker og flere kjedebutikker. Noen har holdt stand i bysentrum, også i Tromsø, og de kan nå høste av den store økningen av turister i byen. Ennå er det slik at de fleste turistene som gjør vareinnkjøp i Tromsø, oppholder seg i sentrum, og ikke på kjøpesenter. Luksusvarer som klokker og merkeklær er populært, det samme er turutstyr.

Som Arnt Ryvold, har jeg også personlig erfaring med sentrum som treffested og handelssentrum i over 30 år. For tre-fire år siden var Tromsø sentrum et bysentrum i forfall, mange butikklokaler stod tomme eller ble brukt som kontorlokaler. Det var nesten stusslig å være i Tromsø sentrum på en lørdag, og så og si folketomt på søndager. Årsaken var at tromsøværinger flest kjørte til Jekta, K1 eller Pyramiden for å handle. Turistene vandret rundt i sentrum, i vesentlig mindre antall enn i dag, og lette etter søndagsåpne kafeer og spisesteder. Noen få fant de da, i dag er tilbudet blitt mye større.

Mange forbrukere i Tromsø handler varer i andre byer i Norge eller Europa. Noe av dette gjør de mens de er på ferie (turister er vi alle), men det aller meste skjer via netthandel. I min familie handles det klær, kaffe, bøker og spill. Det meste kan egentlig kjøpes på nett, det er enkelt og har lav risiko. Ungdom bruker nettbutikker nesten som prøverom for klær: De fleste nettbutikker som selger klær har gratis retur av varer som kunden av en eller annen grunn ikke ønsker å kjøpe likevel. Nå merker også kjøpesentrene dette: Gå en tur ned på Jekta og legg merke til at det alltid er ledige lokaler der, og at mer av butikkarealet nå er gjort om til serveringssteder. Det er en trend at folk i økende grad etterspør opplevelser i sin egen by, mens behovet for å handle i den byen man bor i går ned.

Spesielt de siste tre årene har reiselivsveksten bidratt til at bysentrum har fått en sårt tiltrengt byfornying. Siden tromsøværingene selv «sviktet» sentrum gradvis de siste ti-årene, gjennom å endre handlemønster, så har attraktive butikk- og kontorareal blitt gjort om til kafé-, restaurant- og opplevelses-virksomheter. Ganske store investeringer er gjennomført av både offentlig og privat sektor, og flere er underveis. Og det ser ut som om tromsøværingene setter pris på det: Det er i hvert fall en stor andel av byens egen befolkning som oppholder seg i Tromsø sentrum. Siden turistene bidrar til at opplevelses-økonomien i sentrum har vekst, så blir tilbudene for innbyggerne både bedre og mer mangfoldig. I tillegg er det fortsatt mulig å kjøpe både klær, kjøtt, fisk, bøker, turutstyr, vin og mange andre varer i Tromsø sentrum. Jeg handler selv kolonialvarer der, både på hverdager og i helga: Det går helt greit å ha med seg to handleposer på bussen.

En annen positiv utvikling for sentrum, er nettopp at flere og flere tromsøværinger tar buss til og fra sentrum på sine daglige arbeidsreiser, noe som gir en sosial start på dagen. Noen ganger forlenges dette med et kort kafé-besøk før man inntar kontorplassen sin. På mange måter er Tromsø-identiteten i forandring, vi handler globalt og opplever lokalt – og vi blir mer urbane i vår livsstil. Det å «dra til byen», gjelder fremdeles, men har fått et annet innhold enn bare for ti år siden: Takk til reiselivet for bidraget til det positive vi ser i sentrum nå.