Rein og bærekraft

Reindrifta i Norge benytter ca 40 % av landets areal til sin næringsutøvelse. 3 000 personer er sysselsatt i en næring som har et reintall om våren på ca 240 000. I tillegg har også svensk reindrift beiterettigheter i Norge, spesielt i Troms.

Primærnæringene i Norge sysselsetter i sum ca 60 000 personer, så reindriftsnæringa utgjør ca 5 %.

Reindriftsnæringa er nært knyttet til det samiske samfunnet i Norge. Alle utøvere må være etnisk samiske. I Norge er det ca 40 000 samer i henhold til offentlig statistikk, så ca 7,5 % av den samiske befolkning er altså reindriftsutøvere. Det betyr at primærnæringene er viktigere for det samiske samfunn enn for Norge samlet sett.

I tillegg til næringsvei, så anses reindrifta å være en av de viktigste kulturbærerne for samer. Ca 75 % av næringa utøves i Finnmark. I Finnmark er det samene i majoritet i flere kommuner og bygder.

I følge Sametinget er de største utfordringene for reindriftsnæringa knapphet på arealer og stadig press fra samfunnet om bruken av reindriftsarealene. I tillegg er rovviltbestanden en utfordring, spesielt de rovdyrene som er fredet. Rein er et semidomestisert eller halvtamt dyr. Konsekvensen av dette er at rein reagerer negativt på forstyrrelser, og ofte ikke benytter selv gode beiteområder når forstyrrelsene der er for store.

I all utvikling av de fleste arealer i Nord-Norge og Nord-Trøndelag er reindriftsutøverne interessenter gjennom sine rettigheter til bruk av landområdene. Siden reindrift har behov for store arealer, så har de enkelte utøverne næringsinteresser i mange kommuner. Det er kommunene som er arealplanmyndigheter: Det vil si at all planlegging av bruk av kommunens areal vedtas av det enkelte kommunestyre. I samiske majoritetskommuner som Karasjok og Kautokeino er det naturlig nok mange reindriftutøvere representert i kommunestyrene. I kystkommunene i Finnmark og i Norge for øvrig, er utøverne lite representert i kommunestyrene. Dette gir innvirkning på arealpolitikken som utøves – og store forskjeller i utøvelsen.

Med generell velstandsutvikling – og fortsatt forventning om dette – også i samiske samfunn, har også reindriftsnæringa behov for vekst. Som i andre primærnæringer er det økonomiske fordeler å hente gjennom større driftsenheter. Selv om reindrift er en tradisjonell næring, så er utøvelsen av den i utvikling. Dilemmaet for næringa er at den har behov for større areal for å kunne vokse, samtidig som annen bruk av arealer reduserer reindriftas beiteområder og flytteområder. Reindrifta har formell innsigelsesrett til alle arealplaner. Det betyr at planer for formål som boliger, hytter, industri og infrastruktur må tilpasse seg reindriftnæringas behov. I noen tilfeller betyr det at annen arealbruk ikke kan gjennomføres selv om de enkelte kommunene skulle ønske det. Hvis kommunene og reindriftsforvaltningen ikke blir enige i slike saker, avklares arealbruken i siste instans av regjeringen. Dette prinsippet gjelder for all formell konflikt om arealbruksendringer, ikke bare for reindrift.

Reindrifta har av majoritetsbefolkninga fått et omdømme som bremsekloss for øvrig næringsutvikling, spesielt i Troms og Finnmark. Reindriftsutøverne hevder med rette sine interesser, det gjelder for alle næringer – ikke bare reindrifta. Med et voksende nordnorsk og samisk samfunn og sannsynlig nedgang i andel av det samiske folk som er sysselsatt i reindriftsnæringa, er det et utfordrende politisk arbeide som må gjøres: Hvordan kan reindriftsnæringa være et element i en framtidsrettet og bærekraftig samisk og nordnorsk samfunnsutvikling? Det er mange som har sterke meninger om dette. Reindriftsnæringa har et stort samfunnsansvar som arealkrevende og kulturbærende næring. Mitt syn er et næringa selv bør ta en proaktiv rolle og lede an i denne diskusjonen: Hvor kan veksten for samfunnene i nord komme fra? Og hvilken størrelse og rolle skal reindrifta ta?