Byutvikling

Sentrum – per definisjon et sentralt sted

Alle nordnorske byer har et sentrum. Sentrum av byene har byenes opprinnelige urbane form: tett bebyggelse i relativt strengt regulerte bygater. Det er altså sentrum som er den opprinnelige byen.

Byene i Nord-Norge har en stor bredde i sentrums utforming ut i fra naturgitte og historiske forhold.

Kirkenes sentrum ligger bare et steinkast fra fjorden, men har en utforming som ikke gir kontakt med fjorden eller havet utenfor. Kirkenes er et typisk industristed, hvor verket og dets administrasjonsbygg var de viktigste element i etableringen av byens form. Kirkenes sentrum ligger derfor plassert med ryggen mot fjorden, en fjord som bare ligger 150 meter unna byens gågate. Et annet industristed er Narvik, hvor gate 1 (som fremdeles er byens sentrum med kjøpesentra i hver ende) ga byen en utforming av sentrum ut i fra sin nærhet til malmhavna, likevel på passelig avstand. Heller ikke Narvik sentrum har direkte kontakt med fjorden.

Plasseringen av industristedenes sentrum er preget av at de lå plassert mellom arbeidsplassen og boliggatene – før bilen ble viktigste transportmiddel.

Vardø sentrum ligger langs Vågen, forretninger og kontorbygg har fått sin plassering ut i fra nærhet til brygger, kaifront og maritime næringer – det var kort vei bra båten til butikken. Det samme gjelder for Hammerfest, hvor havnas viktighet og trange naturgitte forhold har gitt en svært tett og urban by- og sentrumsbebyggelse. Også Skjervøy og Svolvær er eksempler på nordnorske kystbyer med sentrum bygd opp rundt de opprinnelige havneområder. Dette kan også sies om Nord-Norges største byer: Tromsø og Bodø.

Alta er en by som er et resultat av byplanlegging fra 70- og 80-tallet. Byens historiske sentrum er fordelt på tre opprinnelige tettsted. Dagens sentrum er etablert på et slags innlandsplatå, hvor kontakt med fjorden er helt fraværende. Alta er en handels og høyskoleby. Og en bilby. Havn og lufthavn er viktig, men byens sjøfront har et industrielt preg og er ikke en del av sentrum.

Noen bysentra har sitt historiske opphav i bebyggelse nært kirker, det gjelder for eksempel Karasjok som har sin opprinnelse som et kirkested – i Nord-Sverige og Nord-Finland ser vi også dette: større byer som Luleå har bevart sine gamle historiske kirkesteder og fått nyere bysentrum. Kirkestedene var et møtested for folk og spesielt i grisgrendte områder var disse stedene også en arena for handel, sesongbaserte markeder som i Skibotn og permanente handelshus som i Kautokeino og Karasjok. Reiser tok mye tid, så det var synergi å hente ved å kombinere kirkebesøk med handel.

I Alta har kirkestedet nå fulgt etter den moderne sentrumsetableringen. Nordlyskatedralen av 2013 ligger på sentrumsplatået med hotell, badeland og større parkeringsplasser som nærmeste naboer, et byutviklingshistorisk unntak.

Nord-Norge har også tettsteds- eller småbysentra som har sin bakgrunn i vei-kryss og biltrafikk: Tana Bru er kanskje det beste eksempel. Dette er et kommunesenter som ligger ved brua – og som tok over for de tidligere etablerte tettstedenes funksjon ut i fra sin sentralitet i forhold til transport. Tana Bru sentrum har derfor en bensinstasjon som et av sine mest sentrale bygg. Også Bjerkvik har en sentrumsutforming som tar utgangspunkt i veikrysset mellom E6 og E10. Også her er bensinstasjonene sentrale element, naturlig nok.

Hva som er sentralt har med stedets tilgjengelighet å gjøre, større byer har derfor flere sentra med forskjellige funksjoner. De historiske bysentrum har ofte best tilgjengelighet for reisende som kommer utenbys fra, enten med båt eller rutegående busstilbud. De har også som regel god tilgjengelighet for byens innbyggere gjennom både kollektiv- og veisystemer.

Historisk hadde bysentrum i byer som Bodø og Tromsø en god tilgjengelig for varetransporter til forretninger, da disse kom sjøveien. Sentrums nødvendige tette struktur, noe som var en historisk forutsetning for å bli et bysentrum – jo tettere, jo større tilgjengelighet for byens umotoriserte innbyggere – gir utfordringer for dagens varetransporter med lastebil og aller helst med vogntog. Større byer får derfor nye bysentrum for handel.

Dette forsterkes når de handlende også foretrekker å kjøre egen bil for å gjøre sine innkjøp. Slik sentrums- og byutvikling er arealkrevende og også kostbart for offentlig sektor som må tilrettelegge med alle typer infrastruktur. En del byer i Nord-Norge har høy grad av arealknapphet på grunn av naturgitte forhold (fjell, fjord og sund), for disse byene vil det være en god løsning å legge til rette for kompakt og urban byutvikling hvor byenes historiske sentrum også opprettholder sin funksjon som handelssentrum, ikke bare sentrum for kontorer, kafeer og kulturtilbud. Det er mange løsninger på dette, oppskriften vil variere fra by til by. Et effektivt og skreddersydd kollektivsystem vil kunne være den beste løsningen for de største byene – også i nord. Både eldre og nyere versjoner av sentrum i større byer vil kunne opprettholde og utvikle sin sentralitet på den måten.

0 comments on “Sentrum – per definisjon et sentralt sted

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: