Tøft for tiggere i Tromsø

Siden 3. januar har jeg, på min daglige arbeidsreise, gått fra busstopp i Fr Langes gate til mitt kontor i Strandgata.  Jeg er også en del på farten til fots i bysentrum i løpet av dagen – til og fra møter og avtaler.

Mitt forhold til tiggerne og bysentrum har utviklet seg slik:

Januar

Etter å ha passert de fire utenlandske tiggerne som har faste plasser i Storgata, Strandtorget og Strandgata gjentatte ganger, kjenner vi hverandre igjen – ja, vi er nesten på nikk. Vi møter blikkene til hverandre. Jeg tenker at det er tøft for dem å sitte i ro i timevis i kulda, og jeg regner med at de snart er borte fra den kalde gata.

Februar

Tiggerne sitter fortsatt på sine fire faste plasser. De har litt utstyr: Ullpledd, bruskasse eller fruktkasse til å sitte på, eller bare papp. Det er veldig kaldt, men de er ute neste hele tiden og sitter stort sett i ro. Det er tøft for helsa, tenker jeg. Det er vanskelige forhold.

Mars

Det er mye nedbør, snø. Tiggerne roper stadig oftere når jeg går forbi. – Money, money, please! De er fremdeles fire stykker på faste plasser, nesten hele dagen, også i helgene. Vi har blikkontakt og jeg behandler dem respektfullt. Det er ikke riktig å overse mennesker som henvender seg til deg, tenker jeg – spesielt ikke når de er i en vanskelig situasjon.

April

Det er bedre vær, men fortsatt surt og kaldt ute. Tiggerne sitter for det meste i ro. Den ene tiggeren i Storgata roper klagende til meg og andre hver gang jeg går forbi. Tiggeren vandrer også litt rundt på plassen foran Domkirka og oppsøker meg og andre med en pappkopp og sier – Money, please eller bare – Please! Jeg begynner å gå korte omveier, spesielt ved ett av tiggerpunktene.

Lenger nord i Storgata bevitnet jeg og ungene – og svært mange andre – håndgemeng mellom to utenlandske tiggere, en mann og en kvinne: Roping, peiving med armene og slåing. Det var på en lørdag. Det var ikke noen av de fire tiggerne som jeg kjenner til fra mine daglige turer lenger sør i byen.

Mai

Det er varmt, og i perioder sommerlig. Utemøblene på Storgata utenfor Rødbanken og Domkirka tas i bruk. Den ny-oppussede uterommet fremstår som et flott sted å være. Kommunen er flinke med å fjerne plakatoppslag fra gatemøbler og sneiper fra plassene som er gjort klar for trær. Også Lehnesmåttet blir spylt for søppel, sneiper, snus og grus, slik at den rosa marmoren på gatebelegningen kommer frem.

Også tiggerne får det bedre. Temperaturene er over frysepunktet og noen dager godt over 20 grader.

Jeg tenker at de har vært utholdende en hel vintersesong. Det er på en måte imponerende at de har gjennomført å ha fast tilhold på gata så å si hver dag hele vinteren, men det er mest trist og uverdig.

Juni

Juni er kald og våt. Tiggerne har paraplyer. Det har kommet en tigger til, rett ved busstoppen i Fr Langes gate. Hun ser ganske gammel ut. På dagene med aller verst vær er de borte, men det er bare snakk om to-tre dager.

En av tiggerne begynner å rope direkte til meg. Tonen er aggressiv. Jeg blir anklaget for å passere uten å gi penger. Det er høylytte anklager og det er ubehagelig. Det skjer flere ganger. Det blir ingen dialog. Etter det har jeg valgt omveier. Det er også helt slutt på blikkontakt og vennlige nikk.

Jeg har tenkt en del på om jeg er et dårlig menneske, som gjennom min handling ønsker å unngå tiggerne.

Jeg har tenk en del på om tiggerne tigger frivillig, eller om de er tvunget av andre.

Før jeg begynte med omveier for å unngå plassen til to av tiggerne, passerte jeg dem to til seks ganger om dagen. Tiggingen er åpenbart organisert, det er faste plasser og ingen andre etablerer seg på plasser mellom de fire faste punktene.

Årsaken til at jeg unngår å passere noen av tiggerne er at de har endret seg: De har gått fra å be om penger til å kreve det – og ytrer seg aggressivt hvis det ikke gis: Tilrop og anklager. Og jeg tror det har skjedd fordi vi har møtt hverandre så ofte, så og si daglig. Vi har blitt bekjente, på et vis.

De er i en vanskelig situasjon, og har helt åpenbare grunner til å være frustrert og lei. Rent objektivt er situasjonen deres forferdelig. De har forhold som ikke vil være akseptert i arbeidslivet, det vil være brudd på både arbeidsmiljølov og alt av HMS-ansvar. Det går både på den fysiske og psykiske helsa løs. Hvem har ansvaret for det, kan man spørre seg. Hvem har ansvar for at tiggerne sliter på denne måten – og for at de har en slik uverdig hverdag, måned etter måned? Noen vil mene at de som gir penger til tiggerne, er ansvarlige for at de blir sittende der de sitter. Andre vil si at det er samfunnet, kommuneoverlegen eller andre myndigheter, som ikke tar vare på dem på en god nok måte.

Jeg har ikke noe svar, men jeg synes det er en trist og nedverdigende situasjon for tiggerne å være i, paradoksalt nok: I verdens rikeste land, med antakeligvis verdens største og beste system for å støtte mennesker som har det vanskelig.