Byutvikling Internasjonalt

Arctic Frontiers 2018

Min subjektive opplevelse av Arctic Frontiers 2018, er at konferansen har blitt mer interdisiplinær og internasjonal enn før og at det har vært en fornuftig og nødvendig grep å legge hele konferansen til Tromsø sentrum. Likevel er det ytterlige grep som bør gjøres for at konferansen skal kunne fremstå profesjonell i ambisjonen om å være verdens viktigste konferanse om Arktis.

I løpet av de to-tre siste årene har det også blitt en endring i oppfatningen av hva Arktis er, nå er det med selvfølge at byer som Tromsø, Rovaniemi og Kirkenes fremstiller seg selv som byer i Arktis, ikke som naboer til Arktis: Den nordiske arktiske definisjon er nå i samsvar med den engelskspråklige definisjon av Arctic – på engelsk heter polarsirkelen Arctic Circle.

Innholdet i Arctic Frontiers Business sesjon har blitt mer internasjonalt, både når det gjelde hovedprogrammet og sidesesjonene. De foregående årene har spesielt Business sesjonen i større grad vært en norsk konferanse om det internasjonale Arktis, nå er konferansen på vei til å bli en internasjonal konferanse om Arktis i Norge: Innlederne i hovedprogrammet var i større grad mer internasjonale, selv om nordmenn fremdeles dominerer i flertall – 21 av 39 innledere var norske.

Min deltakelse under konferansen strakk seg fra fredag 19. januar til og med fredag 26. januar. I samme periode ledet jeg mottakelsen av en delegasjon fra Maine på 13 personer fra næringsliv og offentlig forvaltning. De fleste av deltakerne i denne sesjonen var ikke registret som deltakere på Arctic Frontiers. De valgte likevel å komme til Tromsø mens Arctic Frontiers pågikk.

Fordelen med å være i Tromsø under Arctic Frontiers, er at konferansen i seg selv tilbyr svært mange sesjoner. I tillegg er det også mulig for de som ikke er registrert som deltakere og treffe konferansedeltakere på uavhengige arrangement eller business-to-business møter. Ulempen med å ha en slik delegasjonsreise til Tromsø, er at det er stor konkurranse om oppmerksomheten og dermed også mer utfordrende å få til møter med viktige Tromsø-bedrifter og -organisasjoner, mange av dem er opptatt med konferanse-aktiviteter. Likevel lyktes vi i mottaks-apparatet med så sette opp et fyldig program for delegasjonen fra Maine:

Møte med ordfører Kristin Røymo og hennes stab søndag før åpningen av konferansen. Et vellykket møte som gikk langt over tildelt tidsskjema. Maine representerer Tromsøs nyorientering mot vest i nordområdene og fortjener berettiget oppmerksomhet fra en kommune som har ambisjoner om å tilby verden en arktisk hovedstad.

Møter på Innovasjonssenteret med følgende enheter: Norinnova, Arctic Zymes, D’liver, MarBio og Bio North Cluster.

Åpent møte med næringslivet i Tromsø, hvor 8-10 bedrifter deltok for å få kunnskap om næringslivet i Maines interesse for Tromsø og Norge – og også for å knytte nettverkt.

Møter mellom University of Southern Maine og Universitetet i Tromsøs juridiske fakultet og med medisin og helse-fakultetet, noe som konkluderte med at Universitetet i Tromsø vil reise til Maine i løpet av våren for å starte arbeidet med å konkretisere felles handlinger, med mål om å utveksle både studenter og vitenskapelig personell i årene som kommer.

Møte mellom havnemyndighetene i Maine og Tromsø Havn, inkludert omvisning av den nye passasjerterminalen på Prostneset. Amerikanerne lærte om funksjonsdeling og ble inspirert: I Portland, Maine, er det en stor cruise-terminal midt i bysentrum som ligger helt død utenom cruise-sesongen, hvorfor ikke fylle den med kontinuerlig aktivitet slik det gjøres i Tromsø?

I tillegg ble det også organisert flere business-to-business-møter for deltakere i delegasjonen.

Arctic Frontiers har etablert seg som et treffsted, også for de som ikke er deltakere på konferansen.

Min deltakelse begrenset seg til sesjoner som jeg enten holdt innlegg på, modererte eller organiserte selv – i alt fem sesjoner – pluss heldagssesjonen Arctic Culenary Tourism.

Som forretningsutvikler var sistnevnte sesjon helt klart vellykket, flere av de prosjektene jeg utvikler vil få fordel av det jeg hørte på sesjonen, samt fordel av de personene jeg traff der.

Mulighetsrommet som ble skissert under Framsenteret og NINAs sesjon om dialog og samvirke mellom forskning og næringsliv var også interessant, et tema som fortjener å bli fast innslag på de viktigste arktiske konferansene, dvs Arctic Circle og Arctic Energy Summit i tillegg til Arctic Frontiers.

Den amerikanske deltakelse i år var godt synlig under sesjonen om samarbeid mellom Alaska og Nord-Norge. I det 21 personer store panelet, var halvparten fra Alaska: Fremdeles er akademia størst representert, men offentlig sektor kommer godt etter. Næringslivet er derimot veldig tynt representert: Det koster for mye både i tid og penger å utforske forretningsmuligheter mellom bedrifter i Alaska og Nord-Norge. Det er viktig at akademia har dette i mente, og at de involverer relevant næringsliv når de kommer hjem etter slike konferanser, enten det er til Alaska eller Tromsø.

Det å flytte alle hovedsesjoner til sentrum var en veldig bra trekk fra Arctic Frontiers. Det er enklere og mer effektivt å være deltakere når både Policy, Business og Science foregår i sentrum. Bruken av de tre største hotellene som konferansearena fungerte greit, men det er rom for forbedringer, spesielt når konferansen arrangeres i januar når hotellene også er fulle av turister: det kan fort bli trengsel.

I tillegg opplevde vi tekniske problemer før to av sesjonene jeg hadde ansvar for. For en av sesjonene ble det foretatt bytte av lokale kort tid før oppstart, noe som helt klart førte til færre deltakere. Ett konferanserom ikke var klar for sesjonen vi skulle holde – og det var heller ikke servering (kaffe) klar for den første sesjon om morgenen en av dagene. Arctic Frontiers har ganske høye deltakeravgifter, noe som selvfølgelig påvirker deltakernes forventninger: slike avvik blir lett en ripe i lakken og en snakkis, dessverre.

Arctic Frontiers vil fortsette å vokse, både i antall deltakere og i betydning, spesielt hvis de fysiske rammene for konferansen også gir rom for det. Når andre byggetrinn på Framsenteret ferdigstilles vil det bli areal for større arrangement, som for eksempel den formelle åpningen av konferansen. I år ble den avholdt på Rådhuset, som var fullt til bristepunktet i perioder.

Konferansen vil best komme til sin rett når Tromsø får et internasjonalt konferansesenter, gjerne et sted i sentrum av byen. For å være verdensledende som konferanse trenges det lokaler som gir alle konferansedeltakere muligheten til å møte hverandre på ett sted, eller i ett bygg. En konferansesal for 1 500 – 1 750 deltakere bør absolutt vurderes. Dette er et tiltak som naturlig hører hjemme i ambisjonene om å etablere Tromsø som den viktigste by i Arktisk, inkludert det viktigste møtested. Hvis byen i tillegg etablerer en posisjon som arrangør av store internasjonale konferanser generelt, vil det gi en arrangør-kompetanse som også vil heve Arctic Frontiers til det nivå konferansen fortjener å være på.

0 comments on “Arctic Frontiers 2018

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: