Infrastruktur i bytte for kommunesammenslåing

Regjeringen har i høst startet en prosess for frivillig kommunesammenslåing. De kommunene som allerede nå starter sine vurderinger og gjør sine vedtak kan tidligst gjennomføre sammenslåinger 1. januar 2018. I Nord-Norge vil investeringer i infrastruktur for samferdsel være at avgjørende tiltak og argument for de mange sammenslåinger.

Nord-Norge er grisgrendt. Det er lange avstander mellom de største tettstedene. Større kommuner vil måtte være reelle enheter også for bolig- og arbeidsmarked for at det skal være en høy nok verdi ved at kommunal administrasjon og tjenesteyting slås sammen. En slik forstørring av bo- og arbeidsmarkedsregioner kan kun gjennomføres ved samferdselstiltak. Samferdselsmetoden vil måtte være basert på transport på vei for at den skal ha en framkommelighet som er god nok for økt daglig arbeidstrafikk mellom de største tettsteder og byer i nye større kommuner.

Bjarkøy og Harstad kommuner har blitt slått sammen med investeringer i vei-infrastruktur som en betingelse. For 830 millioner kroner blir øyene Bjarkøy og Sandsøy bundet sammen med Grytøya: To fergesamband blir nedlagt. De 460 innbyggerne i tidligere Bjarkøy kommune må etter at veisystemet er utbygd, likevel benytte ferge over Toppsundet fra Grytøya til Hinnøya for å komme til kommunesenteret Harstad. Denne kommunesammenslåingen kan danne mønster for videre sammenslåing av kommuner i Nord-Norge, men om investeringer på 1,8 millioner kr pr innbygger kan påregnes som en regel er ikke gitt.

Store deler av investeringene i Bjarkøy kommer fra sparte fylkeskommunale tilskudd til fergedrift. I den sammenslåtte Harstad kommune skal det i tillegg til Bjarkøy-forbindelsen investeres 1,45 milliarder kroner i et nytt hovedveinett, med oppstart nå i høst og ferdigstillelse om fem år. Deler av dette er bompenger. Likevel kan vi forenklet si at kommunens 24 500 innbyggere (inkl. tidligere Bjarkøy kommune) nå står foran vei-investeringer på 2,28 milliarder kroner, dvs nesten 100 000 kr pr innbygger.
I hele Nord-Norge er det behov for et veisystem som defineres etter behovene for intern transport i lokale regioner.

Mye av hovedveinettet i landsdelen er bygget ut i fra behov for vei-tilknytning slik dette ble vurdert på 1960- og 1970-tallet. På den tiden var personbiltrafikken lav og denne trafikktypens viktighet for dagens samfunn ble ikke forutsett. Som eksempel er de største byene i Troms fremdeles raskest forbundet med sjøveis transport: Harstad – Finnsnes – Tromsø har en hurtigbåtrute som raskeste forbindelse. Også Tromsø og Skjervøy har hurtigbåt som hurtigste persontransportforbindelse. Hovedveinettet i Troms er i stor grad bygd opp med behovene til Forsvaret i Indre Troms som viktig premiss.

I Finnmark er avstandsutfordringene enda større: Relativt små byer og tettsteder har store reiseavstander til nærmeste nabo. Mange veier er i tillegg stedvis også bygdevei med 50- og 60-soner som påvirker reisetiden. E 75 mellom Varangerbotn, Vadsø og Vardø er et eksempel på dette. Med en forenklet finansieringsberegning a la Harstad, vil de tre kommunene Nesseby, Vadsø og Vardø kunne argumentere med vei-investeringer på inntil 1 milliard. Med et slikt beløp ville det kunne bli mulig å få en sammenhengende vei bygd for 80-90 km/t fra Varangerbotn til Vardø: Varangerveien. Det vil øke bo- og arbeidsmarkedsregionen og vil også kunne gjøre en eventuell kommunesammenslåing effektiv i praksis.

Små kommuner, som uansett kommunesammenslåing eller ikke, vil trekke fordel av å bli nærmere sin nabokommune, har alle behov for å bedre veiforbindelsen til naboene. Båtsfjord og Berlevåg er gode eksempler. Det finnes en veiforbindelse i dag, men den er designet slik at man må passere fjellovergangene Båtsfjordfjellet og Kongsfjordfjellet: dette er fjelloverganger som de fleste har hørt om – på grunn av varsel om kolonnekjøring eller tidvis stengning i løpet av hver vintersesong. Hvis sterkere lokalsamfunn – slik som lokalsamfunn er designet i 2014 – skal legges til grunn for vei-infrastruktur, vil en vei lang kysten mellom Berlevåg og Båtsfjord, delvis i tunnel, gi en vesentlig kortere reiseavstand og også bedre forutsigbarhet for framkommelighet. I sum bor det ca 3 300 innbyggere i disse to kommunene. Hva vil være det riktige beløp for investering i vei? 300 millioner eller 900 millioner? Det finnes ingen forutsigbar regel for dette, nytten av slike investeringer vil måtte vurderes fra prosjekt til prosjekt. Det vil bli interessant å se hvilken linje statlige myndigheter legger seg på.

Hvis Norge virkelig prioriterer å skape mer robuste lokalsamfunn og regioner i Nord-Norge og resten av landet, vil det endre politikken for vei-investeringer. Mange store investeringer vil kunne argumenteres for, kanskje så mange at det gjelder å være blant de første i køen.

Prosessen med reformer i kommunestruktur sammenfaller tidsmessig med et eventuelt OL i Oslo i 2022. OLs budsjett er pr i dag på 35 milliarder kr. Minst tilsvarende beløpt vil være nødvendig for å bygge større og mer robuste kommuner og bo- og arbeidsmarkedsregioner langs kysten av Nord-Norge: Fergefri E 39 på Vestlandet er til sammenligning beregnet til å koste 150 milliarder kr.