En viktig høyarktisk by

Longyearbyen er en viktig høyarktisk by: en by som har kompetanse og erfaringer som har tydelig global arktisk verdi.

Arktisk som begrep har en sørlig grense som er varierer mellom 50 til 66 grader nordlig breddegrad. De sørligste områdene av det maksimale Arktis dekker for eksempel Helgeland, Færøyene og Lagoda-sjøen rett nord for St. Petersburg. Det sier seg selv at de klimatiske, miljømessige og samfunnsmessige forhold i Arktis er svært forskjelligartet.

Det utlimate Arktis eller Høyarktis har årlig middeltemperatur under 0 grader. Det er ikke mange større bosettinger i denne klimasonen:

Longyearbyen, 2200 innbyggere, 78 grader nord

Qaanaaq (Thule), Grønland, 700 innbyggere, 77 grader nord

Pond Inlet, Canada, 1500 innbyggere, 72 grader nord

Barrow, Alaska, 4200 innbyggere, 71 grader nord (Subarktis)

Igloolik, Canada, 1500 innbyggere, 69 grader nord

Cambridge Bay, Canada, 1600 innbyggere, 69 grader nord

Pangnirtung, Canada, 1400 innbyggere, 66 grader nord

Iqaluit, Canada, 6700 innbyggere, 63 grader nord

Longyearbyen utmerker seg på denne lista: lengst nord og relativt mange innbyggere. I størrelse er det bare Iqualit, hovedstaden i territoriet Nunavut, og Barrow som er større. Begge disse byene har stor andel av opprinnelige folkeslag som innbyggere: henholdsvis ca 50 og 60 %.

Svalbard har ingen opprinnelig befolkning eller urbefolkning og utskiftningen av innbyggere i Longyearbyen er ganske stor: 20 – 25 % i året. Byen har et sterkt industri-preg: kullgruvene er hovedårsaken til at Longyearbyen finnes som et stort høyarktisk samfunn. Gruvedriften har gitt grunnlag for infrastruktur som i de siste 20 år også har blitt grunnlag for nye næringsveier: reiseliv og forskning er de viktigste. Framdeles utgjør gruvedriften 1/3 av sysselsettingen i Longyearbyen. Longyearbyen har over mange tiår klart å håndtere og balansere de tre viktigste utfordringene i det høye nord: miljø, klima og bærekraftig samfunnsutvikling. Byens bedrifter og offentlig sektor innehar høy kompetanse om disse forholdene, det gjør også mange enkeltpersoner og miljøer på Fastlands-Norge: personer og miljøer som har eller har hatt aktivitet eller arbeidsforhold på Svalbard. Den samlede høyarktiske kompetanse i Norge er dermed stor. Kompetansen er også bred: gruvedrift og industri, fangst, fiskeri, logistikk, anlegg, bygg, forskning innen flere felt, miljø- og naturforvaltning, beredskap, reiseliv og offentlig styring (governance).

Longyearbyen, Svalbard og Norge har mye erfaring og kompetanse som kan tilføres andre deler av Arktis: spesielt Grønland og Island – våre nærmeste arktiske naboer i vest. Norsk kompetanse om teknologi, næringsutvikling og samfunnsbygging kan være anvendelig og verdifull for våre naboer. Longyearbyen representerer mange av de ultimate utfordringer i Arktis, det man har oppnådd der har en høy verdi for hele den arktiske region.

Grønland med sine 56 000 innbyggere og svært spredte bosetting, har en stor utfordring med å etablere bærekraftig økonomisk vekst. Bosettingen og samfunnsstrukturen medfører store offentlige kostnader inne utdanning, helse og velferd. De neste 10 år trenger Grønland 80 millioner euro for å finansiere dette. Grønland får store overføringer fra Danmark. Det er et politisk mål i Grønland å bli mindre avhengig av slike overføringer. Rambøll leveret tidligere i år en rapport som viser mulighetene for økonomisk vekst i Grønland: De viktigste næringene vil være fiskeri, gruvedrift og reiseliv – noe som Norge har lang erfaring med. (Les hele rapporten her: http://www.ramboll.com/media/rgr/greenpeace-report).

Som en viktig arktisk aktør ønsker Rambøll å bidra til både Grønlands og Islands bærekraftige utvikling. Som Rambølls arktiske direktør vil jeg lansere flere initiativ i løpet av neste halvår, initiativ spesielt rettet mot erfaringsoverføring fra Norge og næringene reiseliv, fiskeri og gruvedrift. Den kompetanse Rambøll og andre aktører har fra Longyearbyen og resten av Svalbard vil være sentral og verdifull i denne prosessen.