Arctic Circle 2014. Island – Norge 3-1.

Fra torsdag 30. oktober til søndag 2. november deltok jeg på Arctic Circle i Reykjavik. Denne konferansen eller forsamlingen som initiativtakerne gjerne kaller det, hadde sitt første arrangement i fjor, da med 900 deltakere. I år var det påmeldt 1 400 deltakere.

Arrangementet har nå fått en størrelse om gjør at det har gått forbi Arctic Frontiers i Tromsø og Arctic Circle kan med rette markedsføre seg som den største konferanse om Arktis i Arktis. Arctic Frontiers arbeider med å utvide sitt konsept til også i inkludere en næringslivssesjon fra 2015. Hva dette vil få å si for status og deltakelse blir interessant å følge med på.

Arctic Circles styrke er at det er Islands presidents personlige initiativ. Grimsson arbeider aktivt med å promotere konferansen og dermed også Island internasjonale rolle i Arktis. Det å få en invitasjon direkte fra en president er smigrende og gjør at påmeldingene lett strømmer på.

Konferansens program er svært omfattende, både plenumssamlingene og sidearrangementene. Selv holdt jeg innlegg på to slike break out sessions: ett om infrastruktur for transport i Barentsregionen og ett om bedrifters samfunnsansvar (Corporate Social Responisbility) i Arktis. I alt var det over tre dager 54 slike sidesesjoner med i alt 281 innlegg. En håndfull talere hadde to innlegg, slik som jeg, noen få tre: bl.a. direktør for Norsk Polarinstitutt Jan Gunnar Winther

Konferansen hadde bare tre norske talere i plenumssesjonene: leder av lokalstyret i Longyearbyen Christin Kristoffersen, Jan Gunnar Winther og statssekretær Bård Glad Pedersen fra Utenriksdepartementet.

Det var mye fokus på Islands roller: Arktisk hub for logistikk, arena for samhandling i Arktis og kilde til fornybar energi for naboer i nord.

Bremenport redegjorde for sin utredning av en transitthavn for gods i Finnafjörður. De ser på Island som et framtidig nav i logistikksystemet, spesielt når skipstrafikk over Nordpolen vil bli aktuelt. De har valgt seg et av de mest øde områdene på Nordøst-Island, som ligger tre timers kjøring fra Akureyri. Det er den islandske president og myndighetene på Island som har invitert Bremenport til dette utredningssamarbeidet. Lenge før områdene ved Nordpolen blir en viktig seilingsled for handelstrafikk, vil østlige deler av Nordatlanteren og Polhavet ha klart bedre forutsetninger. I et slikt perspektiv vil Norges kyst ha forutsetninger for å kunne etablere transitthavnfunksjoner med kortere seilingstid enn det Island kan tilby: Trondheim, Bodø, Tromsø og Kirkenes – ja, også Longyearbyen har en bedre lokalisering enn Finnafjörður. Ingen nasjonale norske politikere eller myndighet har lansert dette som en nasjonal mulighet for Norge.

Island har en fordelaktig beliggenhet og infrastruktur for lufttrafikk. Det godt utbygde flyrute-nettet til både Nord-Amerika og Europa gjør at det er lett å komme seg til og fra. Deltakelsen fra Canada og USA var iøynefallende stor under Arctic Circle i forhold til det som er vanlig under Arctic Frontiers i Tromsø.

Island har igangsatt utforsking av kontinentalsokkelen i nordøst for eventuell framtidig olje- og gassproduksjon. Området har navnet Dreki og ligger mellom Island og Jan Mayen.  Det er delt ut flere leitelisenser (les mer her). Om det vil bli utvinning av hydrokarboner fra dette området er uvisst, men islandske myndigheter er uttalt optimistiske. Island har i tillegg stor tilgang til fornybar energi: potensialet for utvikling av termisk energi er så stort at det er lansert en prosjektidé om å forsyne Storbritannia, Grønland og Canada med elektrisitet. En overføringskabel mellom Island og Storbritannia vil bli ca 1 000 km lang, dette er tre ganger så langt som den lengste eksisterende overføringskabel til havs. Om et slikt nettverk vil la seg gjennomføre å bygge er ennå ikke utredet, men store reserver av fornybar energi lyder godt i en tid da det er stort fokus på å redusere forbrenning av hydrokarboner og utslipp av Co2.

De mange islandske initiativ fikk mye omtale og oppmerksomhet under Arctic Circle. Som konferansedeltaker satt man med følelsen at Island (personifisert med president Grimsson), står samlet bak mange industrielle utviklingsstrategier – og ikke bare strategier, men også konkrete prosjekt.

Utviklingen av hele Arktisk trenger nytenking og mot til å tenke store prosjekt. Islenderne viser dette med sannhet. Islands historie viser også at de har gjort nyvinninger og tort å satse. Ikke alt har vært like vellykket, men nå har landet «ristet av seg» feilene som ble gjort under finans-boomen og –fallet.  De er innrettet til å ta nye roller i framtidens Arktis.

Det kan være interessant å se hvordan de syv andre arktiske statene følger dette opp. Det er mulig for Norge å prøve å få til noe av det samme under Arctic Frontiers: en formidling av konkrete industrielle prosjektinitiativ innenfor rammene av den norske nordområdestrategien. Christin Kristoffersen viste noen muligheter i sitt innlegg under Arctic Circle. Men hun klarer ikke dette alene – selv om møtelederen introduserte henne som en norsk arktisk superkvinne og selv om hennes innsats gjør at jeg vurderer stillingen til å være 3-1 i den arktiske «landskampen».