Avfall, viktig for byutvikling

Vei, vann og avløp er tradisjonell kommunal infrastruktur som tilrettelegges effektivt i arealplaner og utbygginger av boligfelt og næringsområder. Vann og avløp legges i rør – som regel under veier og gater. Slik har det vært siden vannklosetter ble standard i Norge fra 1920-tallet og utover. I Nord-Troms og Finnmark kom denne standardhevingen som et følge av gjenreisningen etter andre verdenskrig. Innlagt vann og avløp er en selvfølge.

I løpet av de siste 20 år har den teknologiske utvikling gitt oss metoder for avfallhåndtering som kan sammenlignes med vannklosettenes inntog: det er fullt mulig å samle inn avfall fra boliger og næringseiendommer gjennom rørsystem. Slike system er plassbesparende, det overflødiggjør behov for contianere og søppeldunker. Avfallet suges til oppsamlingssteder under jorda eller i egne bygg, hvor renovasjonsbiler kan hente avfallet ved å suge det opp i tanker for så å frakte det til avfallhåndteringsanlegg. Noen steder – som i boligområdet Stakkevollan i Tromsø – suges avfallet direkte fra boligene til det sentrale avfallshåndteringsanlegget til Remiks Miljøpark.

I Bergen har det de siste år blitt bygget ut et rørsystem som håndterer avfall fra deler av Bergen sentrum. Effekten av dette er svært positiv: avfall trenger ikke å mellomlagres innendørs eller utendørs i dunker eller containere, det er usynlig lagret under bakken og tømmes av renovatører som ikke trenger å være i fysisk kontakt med avfalldunkene – alt suges fra lagringsplass til avfallsbil. Færre og større lagringstanker erstatter søppeldunkene, dette gir mindre behov for kjøring av renovasjonsbiler – både i boligområder og i sentrum. I bysentra kan renovasjonstrafikken reduseres betraktelig, ned til 10-15 % av trafikken som konvensjonell avfallinnsamling innebærer.

Mange nye boligområdet planlegges med avfallssug. I Tromsø er både Tomasjordnes og Strandkanten gode eksempler på dette. Stakkevollan fikk sitt avfallssug etablert ca 20 år etter at borettslagene ble bygget. Både økonomisk og praktisk har dette vært en suksess.

I bysentra – som i sin natur har knapphet på arealer – vil overgang til avfallssug gi flere vesentlige forbedringer: Avfallet blir borte fra bybildet, dunker og containere blir overflødige –  dette gir er visuelt løft for sentrum. I tillegg blir plager med lukt, avrenning og skadedyr borte. «Bymåsen» klarer ikke å finne føde i avfallssuget. Også areal blir ledige. Og biltrafikken reduseres.

Dessverre er finansieringen av rørsystemet en gordisk knute som gjør at byer som Tromsø ikke har innført dette som standard i bysentrum. Derfor bygges faktisk byens nye  stor-hotell med et ordinært søppelrom på ca 100 m2, hvor alt av hotellets avfall skal mellomlages i konvensjonelle dunker og containere før de rulles ut av bygget for så å kjøres bort av et relativt stort antall renovasjonsbiler. Dette er gårsdagens løsninger, dessverre.

Et tidsriktig renovasjonssystem vil være et viktig element for positiv byutvikling. Byer i Nord-Norge må følge etter det gode eksempel som Bergen er. Nord-Norge må ikke bli liggende etter på innføring av moderne avfallhåndtering: byene her nord bør være innovative og moderne i forhold til teknisk infrastruktur.

Inspirasjon kan hentes fra historien: Hammerfest var første by i Nord-Europa som etablerte elektrisk gatebelysing –  i 1891.