Internasjonalt Regionalutvikling

Fra Portland til Sortland – og så Kina?

Kina har lenge argumentert med at de er en nær-arktisk stat og at de derfor har legitime og store interesser i Arktis. I mars i år uttalte Huigen Yang, direktør for Kinas Polarinstitutt, på en konferanse i Oslo at innen 2020 vil 15 % av Kinas internasjonale handel kunne benytte den nordlige sjørute som transportvei. Dette betyr svært store godsmengder. De siste år har det vært følgende vekst i trafikk langs den nordlige sjørute: 4 skip i 2010 4, 35 i 2011 og 45 i 2013.  I år vil den første kommersielle kinesiske transport gå gjennom denne sjøruten, en rute som er 5200 km kortere enn transport til Europa via Singapore.

Kina arbeider målbevisst med å ivareta sine interesser knyttet til logistikk og skipstrafikk: de har god dialog med islandske myndigheter og målet er å etablere et kommersielt brohode i Arktis og den atlantiske del av den nordlige sjørute.

Island har allerede funksjon som transitthavn for transport mellom Nord-Amerika og Nord-Europa, blant annet har Eimskip nylig etablert transportruten Green Line som forbinder Portland i Maine med Sortland. Staten Maine og Nord-Norge er dermed forbundet med en regulær godsfraktrute, noe næringslivet i Maine ser som en stor mulighet – det nordnorske markedet for matvarer er ett av flere nye markeder som blir tilgjengelige.

Eimskip har 17 skip som trafikkerer flere havner i Nord-Europa – og nå også Nord-Amerika. I Barentsregionen anløper de Sortland, Tromsø, Hammerfest, Båtsfjord og Murmansk.

Gjennom Green Line er Maine i ferd med å kunne bli en nær-arktisk stat – og gjennom den nordlige sjørute vil Maine kunne få en viktig logistikkfunksjon som havn for godstransport mellom Øst-Asia og Nord-Amerika.

Kinesernes valg av logistikk-knutepunkt for den nordlige sjørute ser ut til å kunne bli Island. Også andre nasjoner vil benytte denne ruten. Russerne satser i hovedsak på Murmansk og Arkhangelsk som havner for gods som skal til eller fra Russland, begge havner har i tillegg ambisjoner om å bli internasjonale transitthavner. Også norske havner kan ha samme mulighet som Island og de russiske havnene, den geografiske beliggenheten gir gode fortrinn og det vil kunne bli et marked for håndtering av internasjonalt transittgods. Byer som Bodø, Narvik, Sortland, Tromsø og Kirkenes er aktuelle og har alle sine forskjellige fortrinn. Forberedelser og strategisk planlegging i forhold til disse mulighetene gripes forskjellig an, politisk vilje til å satse på utvikling av transitthavn er en viktig faktor – den andre viktige faktor er kapital fra det nasjonale eller internasjonale næringsliv. Konkurrentene er mange, det viser den nå ganske sannsynlige ruten Maine – Island – Kina.

Eimskip

Les også Mia Bennetts blogg om dette tema, hennes bloggpost er min hovedkilde: http://foreignpolicyblogs.com/2013/04/30/maine-the-next-near-arctic-state/

2 comments on “Fra Portland til Sortland – og så Kina?

  1. Tilbaketråkk: Nordatlantisk ‘hub’ « mortenskandfer

  2. Tilbaketråkk: Portland: Porten til Ishavet | Nils Arne Johnsen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: