Mørke utsikter for veiene

1. januar 2010 fikk Troms fylkeskommune overført 1 180 km vei fra staten. Samlet veilengde som fylkeskommunen har ansvar for ble økt til 2 908 km. Samtidig ble fylkeskommunens overføringer fra staten økt med 483 mill kroner i året, av disse 407 til drift og vedlikehold (ferger og vei) og 76 til investeringer. Bare i Troms er vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene 5,8 milliarder kroner.

I gjeldende fylkesvegplan er det satt av ca 320 mill kr i året til både drift og vedlikehold av veinettet. Bevilgningsnivået gjør at fylkesveiene aldri vil få en bedre samlet standard, etterslepet eller forringelsen av veistandarden øker fra år til år.

Hvis Troms fylkeskommune slutter med nyinvesteringer og bruker alle tilgjengelige vei-midler til drift og vedlikehold, så vil forringelsen av veinettet i beste fall stoppe opp. Dette betyr at Troms i en slik tenkt situasjon vil kunne opprettholde dagens lave veistandard, men altså ikke få realisert en eneste ny veiutbygging. Prosjekt som Bjarkøyforbindelsen, Langsundforbindelsen, Ullsfjordforbindelsen, ny forbindelse over Sandnessundet mellom Tromsøya og Kvaløya vil ikke kunne realiseres.

Forvaltningsreformen skulle revitalisere fylkeskommunen som regionalt forvaltningsnivå, i praksis sitter de med et ansvar som er svært vanskelig å håndtere.

Da debatten om forvaltningsreformen startet, var utgangspunktet at det regionale nivået skulle være større enheter enn dagens fylkeskommuner. Nord-Norge var lansert som en mulig regional enhet. Lokalpolitiske og fylkespolitiske krefter og interesser gjorde at regionaliseringen av Norge stoppet opp. Fylkeskommunene fikk økt veiansvar, men ikke økonomiske rammer til å ivareta dette. Hvis Norge var delt inn i 5-7 regioner, ville staten kunne delegere større ansvar og større økonomiske rammer til vei og samferdsel. Så store regioner ville også kunne forvalte ansvaret på en mer effektiv måte enn nåværende 19 fylkeskommuner.

Forvaltningsreformens resultat er ikke effektivt når veiene stadig forfaller.