Arctic Frontiers 22.01.2013

Inntrykket fra dagens program er usikkerhet rundt hva som er riktig fremtidsbilde for det arktiske området. Havområdene er en viktig kilde til matproduksjon, ca 20 % av verdens sjømat kommer fra Arktis. Nå utgjør sjømat bare 2 % av verdens samlede matproduksjon, men viktigheten er likevel stor for de økonomier som har de arktiske hav som en viktig del av sin produksjon og verdiskaping.

Klimaendringene forventes å gi mindre havis og varmere hav. Kortere is-sesong gir lengre produksjonssesong og ulike fiskestammer trekker nå lengre nordover: et eksempel er torsk som nå har fått viktig tilholdssted nord for Svalbard. Forskning og simulering av utviklingen fremover i tid, viser at produksjon av biomasse vil gå ned i både Norskehavet og Barentshavet, mens den vil øke på nord for Svalbard og i Karahavet. Nettoeffekten er usikker, men produksjonen synes å svekkes i norsk økonomisk sone og styrkes i den russiske sonen.

For Norge er Svalbardtraktaten en slags joker når det gjelder eierskap av ressurser til havs, spesielt på kontinentalsokkelen. Traktaten gir begrensninger når det gjelder skattelegging og gir også alle signaturstatene rettigheter til næringsaktivitet (ca 40 stater). Hittil har Norge  forvaltet fiskeressursene rundt Svalbard etter samme prinsipp som i den økonomiske sonen i Norskehavet og Barentshavet – og kommet godt ut av det. Når de gjelder olje- og gass-ressurser på Svalbards kontinentalsokkel, så er det svært usikkert hvordan utvinning av slike ressurser kan organiseres og hvordan rettighetsforholdet til Norge og de 40 øvrige  traktatstatene er. Et alternativ er å la sokkelen rundt Svalbard bli en sone hvor slik utvinning ikke tillates.

I følge professor dr. juris Geir Ulfstein ved Universitetet i Oslo er Svalbardtraktaten og de uavklarte konsekvensene for utvinning av naturressurser på kontinentalsokkelen den åpenbare «elefanten i rommet» – som ingen snakker om.