Arktiske hovedstad – hva nå?

Denne uka har Tromsø vært i den arktiske del av verden sitt fokus: mandag ble Tromsøs rolle som vertsby for Arktisk Råd formalisert og hele uka har vært preget av den viktigste sirkumpolare og internasjonale arktiske konferanse: Arctic Frontiers.

Byen har hatt besøk av ministere fra Norge, Sverige og Canada, politikere fra EU, Island, Russland, Alaska og Grønland og ambassadører og diplomater USA, Kina og Sør-Korea.

Interessen for Arktis er stor. Utenriksminister Espen Barth Eide sa mandag at han er åpen for at alle land som ønsker det skal få observatørstatus i Arktisk Råd. – Det er bedre at de bli med i vår klubb, enn at de danner sin egen. Det var interessant å høre Kinas ambassadør som definerte Kina som et nær-arktisk land, han viste til at deler av Kina ligger på 50 grader nord (tilsvarende Luxemburg og Tsjekkia), og at de derfor har naturlige interesser i Arktis.

Tromsø tar selvfølgelig i mot alt dette med åpne armer.

Men på hvilken måte er byen forberedt til sin nye internasjonale status? Nasjoner vil antageligvis ønske å etablere diplomatisk tilstedeværelse i Tromsø i større grad, det samme gjelder for internasjonale selskap som vil være i nærheten av administrasjonen som skal tilrettelegge for policy-utforming for et svært stort og attraktivt geografisk område.

Fordelene til Tromsø er mange:

• Flyplass med god regulær forbindelse til Gardermoen og dermed resten av verden. Flyruter til Stockholm, Murmansk og London hjelper også på.
• Et mer og mer utadvendt bredde-universitet som søker samarbeid med næringsliv og samfunnsliv for øvrig.
• Et stort etablert internasjonalt miljø, takket være Universitetet i Tromsø, Universitetssykehuset UNN, forskningsorganisasjoner som de på Framsenteret, Norut og AkvaplanNiva, romindustrien og kulturnæringa med TIFF og Hålogaland Teater som eksempler.
• Internasjonal skole (grunnskole)
• Byen er historisk internasjonalt orientert og har hatt en langvarig funksjon som europeisk utpost i nord. Kallenavnet Nordens Paris har sin grunn – og byen huser også kontoret til verdens nordligste katolske biskop.
• Urfolkskompetansen er god og i utvikling. Det samiske samfunn i Tromsø er stort – og har høy kompetanse om andre arktiske urfolks situasjon.

Utfordringene er likevel svært store:

• Flyplassen er underdimensjonert både når det gjelder terminalbygg, oppstillingsplasser, taxebane og rullebane.
• Veisystemet i byen har nådd sin kapasitetsgrense i viktige hovedveikryss som Giæverbukta og Breivika. Bruforbindelsen til Kvaløya har også nådd sin kapasitetsgrense. Veisystemet fra Tomasjord til Tønsnes har også klare begrensninger. Hovedinnfartsveien E8 går fremdeles etter i samme flaskehals-trasé som på 50-tallet i ca 15 km gjennom Ramfjorden. Det er ingen avklaring på hvordan veisystemet i byen skal bygges ut for å gi en kapasitet som byen allerede trenger, samfunnet er i så måte allerede ca 10 år forsinket i sine forberedelser.
• Kollektivsystemet har store utfordringer med regularitet og fremkommelighet i vintermånedene, så ille at media i dag varsler at veimyndighetene vurderer kjøreforbud for bybussene. Kollektivveier er ikke tilstrekkelig utbygd, det betyr at bussen står i samme kø som bilen i de viktigste trafikknutepunktene.
• Stadig flere sykler og går til og fra jobb året rundt, men tilretteleggingen har manglende ledd: som eksempel Langnesbakken – en av byens mest trafikkerte veier – uten tilrettelegging mot kontor- og næringsområdet på nedre Norrøna.
• Boligmassen er i ubalanse, byen har stor mangel på leiligheter og rekkehus med 3 til 4 soverom. Dette vil sette begrensninger på byens muligheter til å tiltrekke seg nyetableringer.

Etter denne ukes positive hendelser er det overmodent på tide at det tas grep for å gi byen en nødvendig effektiv, moderne og miljømessig riktig byutvikling. Hovedansvaret er hos byrådet, et byråd som i følge ukas meningsmålinger har så høy tilslutning i befolkninga at de bør føle at de har mandat til å iverksette en relativt stor aksjon for at byens hovedstatstatus ikke skal bli en flau affære.