Nordområdepolitikkens far, Jonas Gahr Støre, har høy frekvens på reiser i arktiske Norge. I forrige uke deltok han på Agenda Nord-Norge i Bodø. Denne uka har han vært på vår arktiske grense til Russland og i Tromsø hvor han har markert 10-årsjubileet for sin egen lansering av nordområdepolitikken.
Både i Bodø og i Tromsø har han vært sur på Reykjavik. Han forstår ikke hvordan hovedstaden et lite nordisk land, som så vidt har et lite nes stikkende nord for polarsirkelen, kan ha tatt posisjonen som det mest sentrale sted i Arktis eller nordområdene. Han synes det er fortærende at den franske president Hollande viser til sin tale under Arctic Circle i Reykjavik i oktober og sine møter der, når han uttaler seg om arktisk geopolitikk. Støre mener oppriktig at det er Tromsø som burde være den internasjonale arktiske hovedstad, hvor statsledere møtes for å diskutere og utforme internasjonal nordområdepolitikk.
Reykjavik har mange fordeler framfor Tromsø når det gjelder konkurransen om å være den viktigste by i nordområdene. Støre viser seg å være svært uvitende om vårt naboland Island og de forhold som setter Reykjavik i en bedre posisjon. Han burde delta på Arctic Circle selv for å erfare dette. Også andre ledende norske politikere burde gjøre det. Det har ikke vært en eneste minister fra Norge til stede på noen av de tre samlingene som har vært på Island. Hvert år har det vært åpenbart for alle deltakere på Arctic Cricle at dette er en konferanse, møteplass og arena som det offisielle Norge ikke er interessert i.
Mange andre land har hatt store delegasjoner og god tid til å presentere sin nordområdepolitikk i plenum. I år var Tyskland ett av landene, som etter direkte invitasjon fra Islands president sendte en organisert delegasjon på 40 til Reykjavik. Hele syv-åtte av dem var på podiet i plenum og presenterte bredden av Tysklands initiativ innen politikk, forretningsutvikling og forskning i nordområdene. Også andre land har fått tilsvarende invitasjon og mulighet. I fjor hadde Storbritannia tilsvarende størrelse på sin delegasjon og plenumspresentasjon. I år var den amerikanske delstaten Maine til stede med 50 personer i en organisert delegasjon. Også Japan hadde en betydelig størrelse på sin deltakelse. Jeg regner med at alle disse har blitt invitert av Islands president. I alt var det 1900 deltakere på Arctic Circle i år, 500 flere enn i fjor. Det er bare tredje gangen denne konferansen arrangeres.
Fordel nummer en: Island har en statsleder som selv har engasjert seg i nordområdepolitikken og satt Reykjavik på kartet. Han har tatt personlige initiativ og invitert partnere som Guggenheim inn for å finansiere og utvikle Arctic Circle.
Fordel nummer to: Det er lett å komme seg til Island. For noen ti-år siden var det noen framsynte forretningsmenn på Island som opprettet et flyselskap for internasjonal flytrafikk: Iceland Air. Det nordlige Atlanterhav er den korteste avstand mellom Nord-Amerika og Europa, noe som spesielt amerikanske reisende har lært seg å sette pris på. Iceland Air har nå et svært omfattende rutenett som gjør at Keflavik har blitt en betydelig transittlufthavn for flytrafikk mellom Europa og Nord-Amerika. Det at det er mulig å ta et flere dagers opphold på Island uten tillegg i prisen for flybilletten har ytterligere økt attraktiviteten og dermed grunnlaget for stadige utvidelser av rutenettet. Det har også bidratt vesentlig i utviklingen av reiselivsnæringa på Island., en næring som har vokst med 20 % pr år de siste 10-12 årene.
Å fly til Tromsø er å fly i en blindvei. I tillegg er rutetilbudet kun en brøkdel av det Reykjavik har. Tromsø er usentralt og vanskelig tilgjengelig både for tilreisende fra Europa, Asia og ikke minst Nord-Amerika.
Fordel nummer tre: Harpa. Byggingen av konferanse- og konserthuset Harpa ble påbegynt før finanskrisen på Island og heldigvis fullført og åpnet i 2011. Dette bygget har rom for 1 700 personer i plenumssalen. I tillegg er det flere rom av tilgjengelig for mindre grupper. Dette gjør at det kan pågå ni-ti mindre arrangement samtidig på bygget. Under Hollandes tale i planumssalen ble det helt fullt og en del deltakere fikk ikke plass. Dermed har Arctic Circle kanskje funnet sin øvre begrensning i antall deltakere.
I Tromsø er den ingen lokaler som kan arrangere en konferanse av den størrelse eller type som Arctic Circle er. Det finnes ikke et slikt konferansesenter i Tromsø og heller ikke et konserthus. Det nyeste hotellet i byen har en konferansesal som tar 1 000 deltakere.
Fordel nummer fire: Konferansens format. Arctic Circle er en konferanse hvor presidenten selv inviterer deltakere til å holde innlegg både i plenum og i sidearrangement. I tillegg kan alle som vil bidra slippe til og arrangere egne sesjoner som inngår i det offisielle programmet. Jeg arrangerte selv en slik sesjon i år og deltok med innlegg i to sesjoner i fjor. Prisen for å være deltaker er ganske lav. Det er ingen pris å betale for å arrangere egne sesjoner i konferansen: møterom og arrangementsstøtte er gratis. I år var det 70 slike sesjoner over tre dager. Selv ikke Harpa er stort nok for dette, noen nærliggende lokaler ble også tatt i bruk.
Arctic Circle har etablert flere arrangement: I år har de hatt mer sektorspesifikke konferanser både i Alaska og i Singapore. Arctic Circle er altså et globalt konsept.
Tromsø har tre mulige fordeler; en konferanse og to råd. Den felles styrken dette eventuelt representerer er ennå ikke tatt ut gjennom samarbeid.
Tromsø har den store internasjonale Arctic Frontiers om arrangeres for 10. gang i januar 2016. Denne konferansen var den største arktiske konferanse fram til Arctic Circle ble etablert. Deltakertallet er på ca 1 200 – 1 300. Tromsø-konferansen har sitt hovedfokus på forskning, men også politikk har alltid vært viktig. Det har vært en arena for mange land. Det var under Arctic Frontiers at Kina i 2013 bekjentgjorde at det har naturlige interesser i Arktis siden de er et nær-arktisk land. Fra 2015 har Arctic Frontiers også en nærlingslivssesjon. Arctic Fonters vil fortsatt være den største og breieste forskningskonferansen i nordområdene, men har noen hindre å overvinne hvis den skal ta tilbake rollen som den internasjonalt ledende arena for arktisk politikkutvikling.
Arktisk Råd har hatt sitt faste kontor i Tromsø i to år nå. Også Arktisk Økonomisk Råd har etablert sitt kontor i Tromsø. Dette er administrative kontor som skal administrere og koordinere aktiviteten i de to rådene. Artisk Råd har sine relativt store samlinger rundt om i de arktiske land, de har altså ikke noe fast forhold til Tromsø. En del av rådets arbeidsgruppemøter avholdes i Tromsø, men dette er lukkede arrangement og ikke åpne konferanser. Hvordan Arktisk Økonomisk Råd vil utvikle sitt forhold til Tromsø gjenstår å se, men sammen med Arktisk Råd og andre miljø som jobber sirkumpolart i Arktisk kan de være et godt grunnlag for å fylle Tromsø med arktiske hovedstadshendelser, -roller og -status.
Espen Barth Eide, Norges utenriksminister i 2013, sa under Arcitc Frontiers: Tromsø er for oss den arktiske hovedstad, byen har alle elementer: økonomi, kompetanse og sentral arktisk beliggenhet.
En internasjonal status som resultat av dette, kommer ikke helt av seg selv.
NILS ARNE JOHNSEN 
Veldig bra, det er særlig viktig at Norge er tilstede der viktige diskusjoner finner sted. Å være mest opptatt av at diskusjonene burde finne sted i Norge (Tromsø) blir for passivt.
Godt oppsummert, Nils! Jeg var selv i Reykjavik for første gang i år. Jeg er litt kynisk når det gjelder arktiske konferanser, det er et reisende sirkus som holder varianter av de samme forestillingene om igjen og om igjen, og jeg har overvært en del av dem…
Arctic Circle opplevde jeg først og fremst som en møteplass hvor hvem som helst kan komme og presentere sitt budskap eller samle til sesjoner om noe de er opptatt av. De har knapt noe vitenskapelig program (kommer an på hvilke merkelapper man setter på enkelte av innleggene), i motsetning til Tromsø sin Arctic Frontiers, som er meget god på det vitenskapelige. Policy-sesjonene på AF synes jeg har utviklet seg lite og skjemmes av obligatoriske og forutsigbare innlegg fra olje-sponsorene. Fornyelse av den delen av konferansen er viktig. Ellers er det en positiv utvikling rundt Arctic Frontiers at det blir stadig flere bi-arrangementer med ulike organisasjoner som legger møtene sine til Tromsø. Alt i alt har de to konferansene nokså ulike profiler, og det spørs om man ikke skal satse på å videreutvikle Arctic Frontiers sin egenart framfor å gjenta samme formatet som i Reykjavik. Men det krever jobbing, og det ville ikke være av veien med noen gode politiske ambassadører for Arctic Frontiers, som rektor Anne Husebekk utfordret Støre til å være etter foredraget hans i går.