Byutvikling

En bussreise i Tromsø

Rundt påsketider i 2006 startet det. Jeg jobbet da som leder av Statens vegvesen i Tromsø og vi stengte Langnestunnelen for å oppgradere den til høyere standard. Da den åpnet i september 2007 var standardspranget formidabelt: både bredde og høyde var utvidet, ny veg i tunnelen, belysning, vann- og frostsikring, skilting og sikkerhetsutstyr.

De ca 17 månedene tunnelen var stengt, ble Langnesbakken og Kirkegårsdveien, som til dels er boliggater over Tromsøya, veier som fikk ta unna trafikken som tidligere gikk i tunnelen. Da, som nå, var boligen min i Bo-i-Nord, og jeg var en flittig bruker av Langnestunnelen til og fra jobb.

Jeg satte meg et forsett om å bli daglig bussbruker mens tunnelen var stengt – og jeg må innrømme at en vesentlig del av motivasjonen var å stå for deg jeg sa: Jeg ytret meg offentlig, som fagperson, om at økt bussbruk måtte bli løsningen for å unngå ulemper for miljø og trafikksikkerhet, og jeg sa også et jeg ville gjøre det selv, man må leve som man lærer.

Vi hadde ett barn i barnehage fra høsten 2006 og ett til to år etter. Barnehagen ligger 6-7 minutters gange fra hjemmet vårt. Jeg må innrømme at jeg kjørte dit en del ganger, kjøreturen tok like lang tid som å gå.

Vi hadde flust med parkeringsplasser på jobb. For ansatte kostet det 20 kr om dagen å parkere der. Det ble innført parkeringsavgift allerede på slutten av 1990-tallet. I den perioden bodde jeg i 10 minutters gangavstand fra jobben. Det hendte likevel ganske ofte at jeg kjørte. Sånn var det. Det var alltid plass på veien og på parkeringsplassen. Aldri kø.

Jeg prøvde meg litt ut med buss i stedet for bil i løpet av vinteren 2006/07. Det gikk egentlig ganske bra, siden det var busstopp rett ved barnehagen. Hvis jeg ikke rakk bussen etter levering, som jeg ofte gjorde, fikk jeg 10-15 minutter ekstra tid i barnehagen. Det var ganske fint, egentlig. Jeg fikk som regel kaffe og fikk være litt med på frokostforberedelsene. I rush-tida, dvs mellom 0730 og 0830 har det alltid gått en buss i rute 40, sånn omtrent hvert 10-15 minutt, fra der jeg bor og inn til sentrum.

Det var litt uvant å ta buss til og fra jobb i begynnelsen. Jeg hadde brukt buss før, men da bare for å komme meg til sentrum på kveldsarrangement eller i helgene. Å ta bussen til jobb… – Er bilen på verksted? – Har han mistet førerkortet, tro? Hva trodde folk?

Da tunnelen var stengt, tok det ca 10-12 minutter å kjøre mellom hjem og jobb eller mellom barnehage og jobb. Med buss brukte jeg, inkludert vanlig ventetid og gåturen fra sentrum til jobben, ca 35 minutter. Altså tre ganger så lang tid.

Men det ble mer og mer bussbruk. Det var mindre stress med å få to unger til barnehagen trillende i vogn, enn å installere dem inn og ut av en liten bil. Det å gå med ungene til barnehagen, og også hente dem til fots, ble mer verdifullt samvær, enn rent transportarbeid, som bilkjøringa var.

For meg ble det jobb-bytte etterhvert, noe som innebar gratis parkering og buss-bytte, hvis jeg skulle ta bussen. Likevel, jeg tok enten bussen eller gikk til Søren Zakariassens gate mer enn jeg kjørte bil. Som regel tok jeg bussen til Petersborggata gikk 10-12 minutter videre. Tidlig på sommeren ble jeg mer fristet til å kjøre bil: Årsaken var måser, de hadde reder omtrent 100 meter fra kontoret. Bedre å kjøre nesten til døra, da.

Så skjedde det at vi fikk nye kontorlokaler, i 2012. Jeg tok avgjørelsen og var fast bestemt på at kontorlokaler i sentrum var best, selv uten parkeringsplass. Å være i sentrum, uten parkeringsplasser, var «å leve som man lærer» for rådgiverselskapet Rambøll, som jeg ledet i Nord-Norge. Jeg var nok også litt farget av at jeg hadde tatt buss til og fra jobb, i hvert fall mer enn halvparten av arbeidsdagene, siden Langnestunnelen stengte i 2006. Etter dette valget var det ingen vei tilbake. Jeg fikk tilbud om å kjøpe meg fast parkeringsplass i den kommunale parkeringstunnelen. Jeg takket nei. Det hjalp på motivasjonen at jeg da også var styremedlem i Troms fylkestrafikk, et fylkeskommunalt selskap med ansvar for all rutegående kollektivtransport til lands og vanns i Troms.

I seks år arbeidet jeg midt i sentrum og fikk som vane å ha månedskort på bussen. Denne vanen har jeg fortsatt med, selv om jeg nå har byttet jobb og igjen har fått en buss-arbeidsreise som tar tre ganger så lang til som å kjøre bil. Med månedskort på bussen, så har jeg transport til og fra jobb hver eneste dag. I tillegg også om kveldene, hvis det er noe jeg trenger å gjøre i sentrum eller andre steder i Tromsø innen buss-systemet, samt i helgene. I helgene reiser også ungene gratis sammen med meg.

Jeg betaler 720 kr i måneden for et slikt månedskort, som enten er et fysisk kort eller en app på telefonen. Hvis jeg har 15 arbeidsdager på kontoret (jeg reiser litt i jobb), så koster hver reise 24 kr. Vanligvis reiser jeg også med buss på lørdager. Og noen søndager. Det hender til og med at jeg tar bussen fra Giæverbukta og hjem, hvis jeg har handlet på Langnes handelspark, kun tre busstopp unna, en gang med et juletre. Jeg har jo månedskort. Og månedskortet er til og med gyldig på nattbussene!

Så min erfaring er: Hvis man bare er motivert nok til å vinne erfaring med å være regelmessig buss-bruker, så bruker man buss bare mer og mer. I tillegg har buss-systemet i Tromsø bare blitt bedre og bedre i takt med at byen har vokst. Rute 40, som jeg kjenner best og har brukt i 17 år, har hatt en stor vekst i passasjerer. Det kan være fullt i bussen også midt på dagen, spesielt i vinterhalvåret, siden mange tar denne ruta til og fra både Langnes handelspark og flyplassen. Rute 40 har gode forhold: Mellom der jeg og bor og sentrum, går buss-traseen i gate med buss-bom. Det vil si at det er lite annen trafikk som hindrer bussen på sin vei.

En annen effekt av daglig bussbruk for min del, er at jeg handler mer i sentrum. Da jeg for det meste kjørte bil, så handlet jeg mer på kjøpesentre.

Motivasjonen for å bli bussbruker kan ha mange årsaker: ingen bil, ingen parkering på jobb – eller dyr parkering, godt busstilbud, miljøengasjement, trim til jobb (i hvert fall på deler av turen). Det er mye å velge i.

Jeg håper at de nødvendige og ambisiøse planene som staten, fylkeskommunen og kommunen har for videre utvikling av buss-tilbudet i Tromsø, virkelig blir realisert. Ikke alle i byen vår er like heldige som meg, som bor nært en bussrute som slipper å stange i kø i trafikksystemet. Bedre fremkommelighet for bussen og flere fulle busser vil redusere veksten i biltrafikken, slik at de som av ulike årsaker ikke har mulighet til å velge buss på sine daglige arbeidsreiser, faktisk får plass til bilen sin i vei-trafikken. Hvert år vokser byen med flere hundre personer som skal til og fra jobb, enten med bil, buss, sykkel eller til fots. Blir det flere bussbommer uten bompenger, kommer det midler fra andre kilder?

Alle byer trenger et godt kollektivtrafikk-tilbud. Ingen byer kan basere seg på privatbilismen, det er først og fremt alt for arealkrevende å bygge veier, parkeringsplasser og parkeringshus for at alle skal kunne kjøre bil dit de vil. I tillegg er det en stor miljø-ulempe, spesielt i Tromsø hvor biltrafikken også ødelegger luftkvaliteten helt i lange perioder.

God byutvikling, god parkeringspolitikk og god kollektivtrafikk henger sammen. Og selve syretesten på å være urban, selv i en nokså liten by som Tromsø, er om man har månedskort eller ikke, tro meg.

0 kommentarer på “En bussreise i Tromsø

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: